MarthaChristin

Neste del i spørsmålsrunden. Her har mange spurt endel om ting som omhander fag, pensum og andre studierelaterte ting. Minner om at jeg har studert i Slovakia og det er ikke sikkert det er slik som dette andre steder. Husk også at dette er veldig subjektivt fremstilt.

___________________________________________________________________

Korleis er det når det gjeld eksamen og pensum dei fyrste åra?
De første 2 årene kalles premed. Da har man mest teorifag som kjemi, biokjemi, biologi, anatomi, fysiologi, histologi osv. Det viser seg at nordmenn er overraskende dårlige i realfag, selv om man har hatt dette på videregående. Så jeg vil si at disse årene nok er de vanskeligste, det krever litt omstilling. Eksamen foregår som oftest disse første årene ved at man har en skriftlig eksamen først, desrsom man klarer å score min. 80% riktig på denne får man lov til å møte til muntlig eksamen. Denne foregår ved at 1 professor lar deg trekke 2-3 temaer utifra en 100 utdelte tema. Disse må du så forsvare. Og her gjelder det ikke å kunne det første tema bra, litt på de andre?..er det ett tema du ikke kan forsvare skikkelig ryker det ?på hue og ræva ut? for å si det mildt. Ikke alle professorer er like ?ekstreme?, men det er nok en gjennomgangstone de første årene at professoren er ?Gud? og ikke skal etterprøves. Dette løsner litt etter hvert når man flytter undervisningen over på sykehuset til praktiske fag.

Kva er det dykk har om og er det mykje pasientkontakt?
Som sagt de 2 første årene, mest teori. De neste 2 er en blanding av teoretiske og praktiske fag. Man har vel en 3-4 timers pasientkontakt hver dag. De 2 siste årene er det meste praktisk, da har man fra 4-8 timers pasientkontakt hver dag, blandet med litt forelesninger.

Har dykk PBL (problem basert løysingar) som mange skular i norden har?
Hehe, nei, det har vi nok ikke. Min erfaring er at det er mye problem og lite løsninger *lol*. Disse gamle øst-Europeiske landene, som nå kalles sentral-Europa bruker nok mest ?problem ? svar fra læreboka? modellen. Eller ofte også svar fra professorens erfaring, som han ikke har fortalt deg, men regner med at du vet fordi han selv synes det er det mest logiske. Noe det ofte også er, når man har erfaring. Men dette kan virke litt frustrerende noen ganger på oss studenter. Men alt i alt så lærer vi det vi skal og kanskje litt mer, i alle fall innen teori, jeg vil absolutt påstå at det er etter studiet læringskurven skal skyte fart.

Hvor vanskelig er biokjemien (og biofysikk hvis dere har det)?
Det er mange år siden jeg hadde dette. Men jeg hadde ikke kjemi fra videregående. Jeg gikk musikklinjen. Den gangen kom man inn på opptaksprøve. Jeg syntes kjemien var kjempevanskelig av den grunn? Men jeg hadde en fantastisk glup venninne, som hjalp meg veldig gjennom det første året med kjemi. Derfor ble det litt bedre når vi startet biokjemien. Biofysikk synes jeg personlig var et tullefag fra ende til annen. Fordi det var for avansert, tok for seg instrumenter og ingeniørteknikk som vi ikke hadde noen forutsetning for å kunne, ingen interesse for og ingen bruk for dette første året. Hadde dette derimot vært et fag vi hadde hatt i 4. el 5. klasse, når vi hadde lært å ta i bruk alle disse aparatene etc. kunne vi hatt litt utbytte av det.

Foregår all undervisning på engelsk? Var dette isåfall vanskelig i og med at det er mange medisinske uttrykk osv.. ?
All undervisning var på engelsk. Eller ikke all, for det var faktisk ikke alle som kunne engelsk den gangen jeg startet. Da ble det litt slovakisk også. Dette var jo veldig frustrerende de første årene når vi ikke kunne noe slovakisk i det hele tatt. Men etter hvert forsto vi jo, men ble bare lettere irriterte over mangelen på velvilje fra noen av professorene. Jeg har vært utvekslingselev i USA og hadde lest mye litteratur på engelsk før dette, så for meg var det ikke noe vanskelig at alt foregikk på engelsk. Men jeg vet at de fleste fortalte at de slet litt det første året. At ting tok lenger tid, fordi man ikke forstod engelsken og dermed ikke forstod forklaringen av medisinen. Men dette ble en vane etter hvert. Engelsk medisin terminologi er jo basert på den latinske og mye av terminologien er jo opprinnelig engelsk, så dette var jo greit. Jeg erfarer selv nå at det er vanskeligere å omstille seg til norsk tale og skrivemåte. Vi er jo som kjent i Norge ganske særnorske og skal fornorske alle uttrykk, dette er litt slitsomt og det går med mye tid og tankegang for å finne ut hvordan man skal skrive eller si det på norsk. Men det også kommer etter hvert. Jeg merker at en del norske leger gjerne vil vise at de kan latin og insisterer på å bruke dette arbeidspråket og det er jo likt for hele den medisinske verden, så da blir det enklere.

Er det slik at du var nødt til å lære deg språket? :)
JA! Det MÅ man lære. Man har undervisning 3,5 time i uka de 2 første årene. Dette utgjør ikke mye, man har jo bare undervisning i totalt 6 mnd av året, resten er praksis og selvstudier. Pluss at dette er et språk ulikt noe annet språk du har lært før. Det tilhører det slaviske språket og ingen ord kan kjennes igjen. Dessuten har de en gramatikk uten sidestykke, som selv slovakerne sier at de ikke forstår? Men dersom man er litt aktiv og prater med folk, kan man lære seg det muntlig i det minste. Man bor jo der i 6 år, så jeg personlig synes det lite respektfult å ikke gidde å lære seg litt av språket.
Man må også kunne slovakisk når man skal begynne i praksis på sjukehuset. Slovakere flest snakker ikke engelsk, så skal man kunne ta en brukbar pasienthistorie må man nesten kunne snakke med pasienten.
Jeg kunne ikke en dritt fra tidligere og det er veldig vanskelig.

Linn: lurer så fælt, har du noen mening om hvordan medisinstudiet er hos deg i forhold til i norge?
Nei, jeg aner ikke. Jeg har jo aldri gått i Norge. Men jeg får ofte kommentarer fra andre nyutdannede leger, som har studert i Norge, at de synes vi har det så vanskelig. Men om de mener faglig vanskelig eller at kravene er harde eller studiehverdagen er vanskeligere, det vet jeg ikke. Tror vi til slutt tilegner oss samme informasjon, det viktigste er jo om vi klarer å bruke denne fornuftig når vi skal begynne å jobbe.

Hvordan vil du beskrive deg som person i forhold til skolegang? Da flink og tar alt med en gang, eller må streve litt for å forstå?
Nja, jeg er vel litt av begge deler. Noen fag tar jeg lett andre må jeg streve litt med. Det er vel sånn med alle tror jeg. Da jeg studerte andre ting tok jeg det veldig lett, men det er ikke sånn med medisin. MYE skal rett og slett pugges utenatt, mye er vanskelig, så selv om man har tatt ting veldig lett tidligere tror jeg de fleste erfarer at de må sette av MYE tid til å studere. Det er også viktig å tenke på underveis hva som er viktig og hva som ikke er det. Man kan bruke mye tid på å lese, men lese feil. Det gjelder å finne seg riktig studieteknikk. Og ha i bakhodet hele tiden, noe vi ble innprentet med fra starten: at vi ikke studerer for å bestå eksamener, men for å lære et yrke for livet. Det legger et ansvar på en selv, å tilegne seg den kunnskapen en bør besitte for å virke innenfor dett yrket.

Jeg lurer også litt på hvordan det er med fritid og lesemengder - jeg forstår jo dette er invidiuelt men det er alltid spennende å høre:)
Det første året følte jeg var litt innkjøringsperiode. Leste masser i ukedagene og var kanskje litt for sosial i helgene. Dette forstår man etter hvert og klarer å lage seg en fin rutine. De neste årene jobber man utifra denne. Noen perioder er veldig stressende, noen fagkombinasjoner er store med mye stoff som skal læres. Andre perioder er fine og avslappende og til tider hente det faktisk at jeg kjedet meg litt.
Personlig leste jeg masser i ukedagene og noen helger og tok meg deretter fri andre helger eller perioder hvor vi hadde noen fridager. Da reiste jeg enten hjem til Norge eller rundt om i verden.

Hvordan er overgangen var fra videregående til det å studere? Jeg regner med at man får mye mer ansvar selv for at ting blir gjort osv?
Oi, det husker jeg ikke?. Er 10 år siden jeg gikk ut av videregående og har studert masse etter dette. Men jeg tror kanskje jeg likte det, man har mer frihet og ansvar. Det passer godt for noen, ikke så bra for andre?

Og hvordan er miljøet og folkene iforhold til videregående?
Hehe, det er ganske likt. Noe som kan bli litt slitsomt etter hvert. I alle fall når man ikke kommer rett fra videregående, det blir liksom en flashback til den lille bobla med intriger og sjalusi. Men kan kan jo velge å holde seg litt utenfor. Være særingen. Det er mest i det norske miljøet det er litt sånn, dersom man klarer å blande seg litt med studievenner fra forskjellige nasjonaliteter erfarte jeg i alle fall at det ble litt mindre av disse tendensene. Jeg flyttet jo også til en annen by noen år og pendlet derfra. Det hjelper å skifte litt miljø noen ganger. 6 år på en så liten plass som Martin, Slovakia er litt i lengste laget.

Kan du seie noko om kor krevande studiet er? Eg har alltid tatt ting veldig lett og fått gode karakterar utan å lese så mykje, men sidan snittet på medisin er så høgt begynner eg å lure på om eg kjem til å klare det. Må ein vere "geni" for å studere medisin?
Neida, du trenger absolutt ikke være et geni. Man må bare lese mye. Selv om man tok det lett på videregående er det ofte ikke tilfelle på medisin. Ikke nødvendigvis fordi det er så innmari vanskelig å forstå, men det er så uhorvelig store mengder informasjon som skal inn i hjernen, prosseseres, lagres og så gjenkalles under press senere. Det krever litt lesing og en del repetisjon. Sånn er det bare, hukommelse har ingenting med genialitet å gjøre, så dette er fullt mulig.

Jeg har lyst til å studere medisin senere, men lurer på noen ting. Jeg har hørt at det er vanskelig å komme inn på medisinstudiet, men jeg lurer på hvor vanskelig du synes selve studiet er, gjerne på en skala fra 1-10. Legger studiet mest vekt på pugging eller forståelse av faget? Hvor mye jobbing og pensumlesning må du regne med hjemme?
Se svar over. Noe er vanskelig, noe middels, noe lett, det varierer fra person til person. ALLE finner noe de synes er lett, alle noe de sliter med. Man må lese mye, sånn er det bare. Men sånn er det på alle høyere studier, ikke bare medisin. Grunnen til at det er så høyt snitt for å komme inn er ikke fordi studiet i seg selv krever genier, men fordi det er så mange søkere.

Syns du 6 år har vært veldig lenge og ble du lei av all puggingen og studiene? Kjedelig og sånn når "alle andre" er ferdig med utdanningen og slikt?
Ja, det må jeg innrømme, at jeg ble ganske lei etter hvert. Ikke så mye studiene, men stedet. Der jeg studerte er det veldig lite og det ble fort en boble. Dette var til tider veldig slitsomt. Jeg flyttet til nabobyen for å komme litt unna, det hjalp veldig. Jeg var jo ferdig nå og er 29år gammel, så jeg ser jo at de fleste rundt meg har fått gode jobber, er gift har startet familie osv. Det har vært litt vanskelig de siste årene. Jeg må innrømme at jeg lengter litt etter dette selv, men alt til sin tid. Jeg er veldig glad nå at jeg har fullført og har et yrke jeg trives i og som gir mening. Også har jeg jo funnet meg en yngre mann, så da har jeg ikke så dårlig tid ;)

Men lurer på om du kan prøve å forklare hvor tøft det er, ca hvor mye jobb det er. Jeg har alltid syntes at matematiske fag er litt vanskelige, er dette noe som kommer til å bli vanskelig for meg da?
Nei, det er ikke så mye matematikk her. Kanskje litt medikamentregning og litt forståelse innenfor kjemi, men ikke stort annet. Det er jo klart at man får en del grafer og lignende og det er greit å forstå disse, men man trenger ikke være geni for å klare dette. Du skal nok ikke få det noe vanskeligere.